Gresk oppskrift på kreativ problemløsning

Både Hellas og Italia har fått ny regjering i løpet av høsten, men eurokrisen er med oss inn i julefeiringen. Stadig er usikkerheten stor om grekerne finner en løsning på sine gjeldsproblemer. Dialogen mellom befolkningen og deres politikere synes å ha gått helt i stå. Kanskje kunne grekerne gå tilbake i sin egen historie og finne inspirasjon derfra? I hvertfall er det gode tips å få, for dem som driver med kreativ problemløsning.

De fleste av oss har vært med på idémyldring. Ofte får vi lite ut av det. Grunnen til det kan være at vi ikke følger Sokrates’ metode. I antikkens Hellas gav Sokrates oss oppskriften på hvordan vi kan lykkes.

Etablér dialog

Fundamentet for en god dialog er å utveksle ideer uten å forsøke å overtale de andre. Diskusjon derimot, er noe annet. Det kommer fra latin, og betyr «å riste fra hverandre».

Selvtest: Hender det ikke i møter, at istedenfor å lytte til hva andre har å si, så forbereder vi vårt eget (mot)innlegg? En måte å etablere dialog på, er å være forpliktet til å bygge på hverandres ideer. Det forutsetter det at vi er villige til å lytte til hva de andre sier.

Test dine antagelser

Det vi tenker og våre holdninger, bygger på en serie antagelser. Hvis vi ikke er klar over hvilke disse er, hemmer det oss i å tenke fritt.

Selvtest: Hender det ikke at vi avviser ideer fordi vi antar at den som kommer med ideen ikke vet hva hun snakker om? En måte å teste sine antagelser på, er at hver møtedeltaker foreslår den verste ideen de kan tenke seg som løsningen på et problem. Den verste ideen lar oss møte problemet på en ny måte, og det hjelper oss å avkle våre antagelser.

Vær dristig

Det er langt enklere å tone ned en vill idé, enn å skape en helt ny en. Det forutsetter at vi sier hva vi tenker, selv om våre tanker er kontroversielle.Selvtest: Hender det ikke at vi ler av en idé som kommer frem i en idémyldring, og derfor forlater vi ideen? Det burde vi ikke gjøre. Kimen til en virkelig god idé ligger gjerne i det absurde. Som en illustrasjon kan vi se tilbake på gjenfortellinger fra Exxon Valdez-ulykken i 1989. Marint liv ble skadet og drept i tusentall. ”La oss kaste en bråte sjøotere i vannet”, skal en ha sagt i desperasjon. ”De renser sjøen ved at all oljen kleber seg til pelsen deres”. Alle lo, så skammet de seg. I ettertid viser det seg at oljespisende (mikro)organismer faktisk spilte en nøkkelrolle i å redusere omfanget av skadene. De er noe av det mest lovende i møtet med denne typen oljekatastrofer. Det ble blant annet benyttet ved Deep Horizon-utblåsningen i fjor. De latterlige ideene har et «sting» i seg. Det samme som får oss til å le, er ofte det som gjør ideen unik, sterk og kreativ. Får vi tak i stinget, kan vi jobbe med å gjøre ideen akseptabel og gjennomførbar. Som å erstatte sjøotere med oljespisende bakterier.

Einstein, Heisenberg og Bohr gjorde noen av historiens største vitenskapelige gjennombrudd. I årevis utvekslet de ideer etter Sokrates’ metode. De bygget på hverandres ideer, de utfordret sine antagelser og de våget kontroversielle tanker. Med det la de grunnlaget for den moderne fysikken. Dette i motsetning til majoriteten av forskere i deres samtid, som i en atmosfære av politikk og frykt skapte få nye tanker.

Grekerne viser oss ikke lenger vei i kreativ og god tenkning. Men de har gjort det en gang. Det kan vi lære av.