Næringslivets askepott
Regjeringen vedtok 21. november å anbefale Stortinget å innlemme EUs tjenestedirektiv i EØS-avtalen. Mediene har vært preget av negative oppslag, og redselen for hvilke konsekvenser tjenestedirektivet kan få for sosial dumping og konkurranseutsetting av skjermede, norske tjenestenæringer. Dette til tross for at alle utredninger regjeringen har fått gjennomført, har konkludert med at direktivet ikke vil ha negative konsekvenser av betydning for Norge. Den store muligheten som ligger i å tenke kunnskapsintensive tjenester som norsk vekstnæring er skjøvet helt i bakgrunnen. Dette føyer seg inn i et mønster der vi velger å se tjenesteyterne som en Askepott, gjennom stemorens og stesøstrens øyne. I disse juledager er tiden inne for å se henne gjennom prinsens øyne.
Faktum er at vi står ved et nytt tidsskille. Vi er i år 1 av det som vil bli tjenesteyternes æra. Verden hadde i 2007 for første gang i historien flere arbeidsplasser innen tjenesteyting (42%) enn innen landbruk (36,1%) og produksjon (21,9%). I EU- og EØS-området utgjør tjenesteyting 70% av BNP, men bare 20 % av handel mellom landene i området. I følge en studie gjennomført av Econ Pöyry på oppdrag fra Forskningsrådet, har kunnskapsintensive næringer nær tredoblet sin andel av BNP siden 1970. Dette er tjenesteytere hvor kunnskap er viktigste innsatsfaktor, og de har i dag samme økonomiske betydning som prosessindustrien hadde i 1970.
Men tjenester engasjerer ikke
I 2005 var vi vitne til et overveldende engasjement til ære for Union papirfabrikk. Utsikten til tap av 380 industriarbeidsplasser fortjente tydeligvis både valfartende politikere og romslig bruk av spaltemetre. To år før annonserte DnB og Sparebanken NOR fusjon. 1700 arbeidsplasser ville gå tapt som følge av sammenslåingen, og ikke en notis.Det ville være bra om den påfallende stillheten kunne tas som tegn på at oppmerksomheten heller bør være på å skape nye arbeidsplasser, fremfor å holde eksisterende kunstig ved like. Dessverre må vi nok se i øynene at det heller handler om kraftig skjevfordeling av interesse overfor industri- kontra tjenesterarbeidsplasser.
Tjenesteytere har lenge lidt under det den engelske universitetsprofessoren Ian Miles omtaler som askepottstatus: neglisjert og marginalisert. Skal tjenester være lønnsomt, må det være innovativt, men tjenesteyterne synes å ha en betydelig mindre innovasjonsintensitet enn vareprodusentene.
Hvor blir det av tjenesteinnovasjonen?
En av historiens mest klassiske produktinnovasjoner var i det skjulte en tjenesteinnovasjon. 21. oktober 1879 oppfant Thomas Edison lyspæren. En oppfinnelse så viktig at lyspæren brukes som selve symbolet på innovasjon. Edison innså imidlertid at lyspæren kun ville være en kuriositet, uten en markedsplass for elektrisk kraft. Ved utgangen av 1880 etablerte han selskapet Edison Electric Illuminating Company. To år senere stod den første kraftstasjonen – Pearl Street Station – klar. I 1883 hadde Pearl Street Station 508 abonnenter og produserte kraft til 12.732 lyspærer.
Ingen forteller historien om Pearl Street Station. Det er så mye enklere å forstå og la seg begeistre av et nytt produkt, enn å vurdere sammensatte konsepter. Dette gir oss en dobbel negativ effekt. Tjenesteinnovasjon som faktisk utføres neglisjeres og marginaliseres. Mangelen på synliggjøring og lederoppmerksomhet medfører for liten innsats, med tilhørende for svake evner innen innovasjon hos tjenesteyterne.
De store tjenesteyterne må på banen
Tjenester står for 60% av BNP, men mottar kun 30% av FoU-virkemidlene. Bare drøye halvparten av dette igjen, 17%, er ren tjenesteinnovasjon. Resten er tjenesteinnhold i andre prosjekter. Tjenesteinnovasjon er med andre ord kraftig underrepresentert.Telenor kan tjene som unntaket som bekrefter regelen. Etter mange år med konsolidering etter årtusenskiftet, ble det i fjor ny giv for innovasjon. Fokus ble flyttet fra teknologi til tjenesteutvikling. Health Line i Bangladesh er et eksempel på Telenors tjenesteinnovasjon. I et land med 1 lege per 4000 innbyggere ble det telefonbaserte legekontoret tatt så godt i mot, at Health Line vant prisen for ”Best use of mobile for social and economic development”. Her hjemme utvikler Telenor et digitalt sykehus på St. Olavs hospital i Trondheim, og de flytter kontoret ut på mobilen for så vel hjemmesykepleien i Drammen som for ISS renhold.
I ordskifte om innovasjon fremkommer ofte synet om at de store får klare seg selv, mens SMB trenger støtte. Det må det bli en slutt på. Skillelinjen i innovasjonsevne går ikke mellom SMB på den ene siden og store virksomheter på den andre. Den går simpelthen mellom innovasjonsintensive og ikke-innovasjonsintensive virksomheter. Mange tjenesteytere er så visst store, men slett ikke innovasjonsintensive. Disse trenger et puff for å komme i gang, selv om de skulle ha kontoradresse i hovedstaden.
Forskningsrådet er i ferd med å se på hva de kan gjøre bedre for å fremme tjenesteinnovasjon. Det skal de ha honnør for. Nå må tjenesteyterne selv profesjonalisere sin innovasjonsvirksomhet. De synes slett ikke beredt. Der hvor industrien lang tradisjon for FoU, har de færreste tjenesteytere en distinkt innovasjonsstrategi og –satsing.
Et første skritt vil være å se med nye og offensive øyne på egne muligheter for tjenesteinnovasjon, også utenfor Norges grenser. Askepott må nok først våge å se seg selv gjennom prinsens øyne, før hun forlanger at alle andre gjør det.