Praktiserende pasienter
Praktiserende pasienter kan være et columbi-egg for fremtidens helsevesen. Praktiserende pasienter tilbyr helsevesenet en frivillig dugnadsinnsats for å bedre egen og andres helse – en dugnadsinnsats som bidrar til å avhjelpe flere av helsevesenets egne sykdommer. Praktiserende pasienter er aktive i sin egen og i andres sykdomsbekjempelse. Helsepersonalet behandler det medisinske, mens de praktiserende pasientene gjør det lettere å leve med sykdommen.
For pasientenes egen skyld
Først og fremst gir det en bedre hverdag for pasientene. For eksempel nå som diabetespasienter kan få blodsukkermåling, helsedagbok og stegteller samlet på mobiltelefonen, er det en kraftig forbedring fra den tiden før 1980, da blodsukkernivået måtte analyseres på sykehusene.
Nettverk for å hjelpe andre
Dernest vil praktiserende pasienter også kunne hjelpe andre. I USA er 60 millioner voksne aktive på helseblogger. En undersøkelse gjennomført ved Norut, viser at over 80 % av de spurte stoler på andre pasienter, når det gjelder å få råd om egen sykdom. Det er faktisk et høyere tall enn de som stoler på sin lege. Nær 60 % hadde endret sin sykdomsbehandling, som resultat av slike pasientråd.Det er også slik at kvaliteten på en behandling er sammensatt av den objektive medisinske kvaliteten og den subjektive pasientopplevelsen – hvor begge deler er avgjørende for sykdomsutviklingen. Tilgang på andre pasienters innlevelse, empati og vilje til å engasjere seg, vil bedre pasientopplevelsen. Det gjør det særlig interessant å legge til rette for praktiserende pasienter, slik for eksempel Hørselshemmedes Landsforbund gjør det med sitt nettverk av 500 likemenn som hjelper andre hørselshemmede som er i samme situasjon som dem selv.
Praktiserende pasienter sparer kostnader
Videre vil praktiserende pasienter være et viktig bidrag til å avlaste helsevesenet for kostnader. I 2007 brukte Norge i overkant av 203 mrd. kroner på helse, og helseutgiftene er mer enn doblet på under 10 år, i følge SSB. Drevet av eldrebølgen og økte krav til behandlingskvalitet og –omfang vil denne veksten bare forsterkes i årene som kommer. Praktiserende pasienter vil kunne redusere veksten. De vil ikke behøve å reise like mye for behandling, men enda viktigere: de vil uten betaling overta deler av jobben som helsepersonell har utført.Hvordan vi kan få mer ut av hver krone bør være meget aktuelt i Norge, som bruker mest av de nordiske landene på helse. I følge Health Consumer Powerhouse 2008 ligger vi likevel bak både Danmark og Sverige på kvalitet i helsevesenet. Når det gjelder Finland, ligger vi et meget knapt hestehode foran på kvalitet, men tall fra OECD viser at vårt helsevesen koster dobbelt så mye per innbygger som finnenes. Det er derfor gledelig at helseminister Bjarne Håkon Hanssen har uttalt at fremtidens helsevesen vil bli som nettbanken er i dag. Det er en interessant observasjon av to årsaker.
For det første har norsk finansnæring på 2000-tallet hatt en vekst i verdiskaping per timeverk som er nær det dobbelte av resten av fastlands-Norge, i følge Fafo. Selvbetjening er antagelig den viktigste årsaken til dette.
For det andre betyr det at helsevesenet ikke trenger å gå i helt ubrøytet mark, for å hente ut effektene av selvbetjening. Det finnes relevant erfaring å trekke lærdom av, fra finans som har gått veien før dem.
Én mulig parallell mellom helse og finans vil nok være at innføring av selvbetjent helse vil møte på minst like kraftfull motstand som innføring av selvbetjent finans. Victor Hugo skal ha skrevet at ingen hær kan motstå styrken til en idé når tiden er moden for den. Erfaring tilsier imidlertid at ingen organisasjon likevel vil la motstand stå uprøvd. På slutten av 1990-tallet var nettbank for de spesielt interesserte, og personlig kontakt var ansett som en uerstattelig del av alt godt bankhåndverk. Knapt ti år senere er ikke én kundegruppe, og ikke ett forretningsområde uberørt av digital betjening i finans. Kundene har overtatt store deler jobben gratis og er dessuten mer tilfreds.
Hva skal til?
Det er grunn til å frykte at det står enda verre til i helse enn i finans, når det gjelder incentiver for å ta i bruk muliggjørende teknologi. Her har myndighetene en rolle å spille. Det bør etableres virkemidler som setter fart på de som vil mest, fremfor å vente på de som vil minst. Virkemidlene bør rettes inn mot å la nye løsninger komme til anvendelse, slik at det blir attraktivt for næringslivet å frembringe gode helseinnovasjoner.
Det er den aktive som får lage spillereglene. Endringene vil komme enten vi vil eller ikke, og det vi ikke utvikler av løsninger for praktiserende pasienter i Norge og Norden, vil komme fra andre land og på disses premisser. Vi bør derfor gripe mulighetene praktiserende pasienter gir, også for å skjerme for de farlige sidene. Uten å avvise alt som savner vitenskapelig dokumentasjon, kan selvfølgelig medisineringsråd fra andre pasienter medføre vilkårlig og endog skadelig behandling.
Det er kun i berøring med det virkelige liv, at en innovasjon kan få testet sin styrke. Vi bør raskest mulig komme i gang med slik uttesting, hvor helsepersonell deltar aktivt i prosjekter som for øvrig inkluderer kompetanse på teknologi og konseptutvikling.
Myndighetene bør sette av en pott penger til uttesting av løsninger for praktiserende pasienter hos helseforetakene og i primærhelsetjenesten i kommunene. De som vil, blir med, de som ikke vil, venter til løsningene er testet og bevist. De beste løsningene bør så få mer midler, mens de dårlige legges til side. Da kan vi fremskynde utviklingen fra pilot til fullverdige helsetjenester, og fra fullverdige tjenester til beste praksis for resten av helse-Norge.
Barack Obama måtte kalle inn det amerikanske folk til dugnad. Bjarne Håkon Hanssen har en enklere jobb med sin dugnad: han må bare sikre at norske praktiserende pasienter ikke blir hindret i å delta.